Skolens paradoks

Vi lærere liker gjerne at elevene gjør som vi sier; lytter når de skal, gjør oppgavene vi gir dem og svarer når vi spør. Med en gang en elev stiller spørsmålstegn ved våre undervisningsmetoder, og kanskje også nekter å gjøre det vi ber dem om, er de problemelever som forstyrrer undervisningen. Vi tenker at hvis vi kan få gått igjennom stoffet uten for mange forstyrrelser, blir undervisningen mer effektiv.

Vi lærere snakker også ofte om at vi har vår egen stil, at vi gjør ting på vår måte, uavhengig av pedagogiske moteretninger, nye læreplaner og pålegg fra rektor. Vi leter opp avisartikler og forskning som støtter vår måte å undervise på, slik at vi slipper å endre oss.

Jeg vet ikke om dere har sett det, men dette må da være skolens største paradoks, at vi lærere krever en konformitet av våre elever som vi selv ikke vil gå inn i. Med vår cand.philol i lomma holder vi fagfanen høyt og sier "vi vet best". Men vet vi egentlig hva som er best for elevene? Tørr vi å spørre? Tørr vi la elevene gjøre som de vil? Skal vi la dem gjøre som de vil?

Nei, mener jeg. Selvfølgelig skal vi ikke gi fra oss styringen og la klasserommet bli et anarki. Vi må holde styringen, lage klare rammer og felles mål. Men innenfor disse rammene må det finnes muligheten til individualitet, muligheten til å lære på ulike måter. Men det krever en lærer som både setter rammer, som kan bruke ulike metoder, og som lærere elevene sine ulike måter å lære på. Men hvordan får vi flere slike lærere?

Her berører vi paradokset igjen. Det får man nemlig til når lærerene gjør som rektor vil, som læreplanen forutsetter og som forskningen begrunner. Når lærerne jobber systematisk og i takt skjer det endringer som når ut i klasserommet, ikke når alle gjør som de vil. Akkurat som i klasserommet er det slik at skoleeiere og skoleledelsen må ha tydelige rammer, men også romslighet, hvis de skal oppnå læring i organisasjonen. Tørr rektorene å sette tydelige nok rammer? Tørr de å kreve at lærerne går i takt, samtidig som de åpner opp for stemmene til de som stiller spørsmål?

Jeg har ingen svar, annet enn at jeg tror vi lærere må finne oss i å gå litt mer i takt, samtidig som vi må åpne opp for at elevene våre kan ha svært ulike måter å lære på. Det er tross alt elevenes læring som skal være hovedfokuset, ikke vår rett til å gjennomgå stoffet slik vi mener er best. Det er nemlig ikke alltid slik at det er en sammenheng der.

Tusen baller i lufta og en feiebil

Her om dagen gikk jeg forbi en feiemaskin på vei til en av mine to jobber. Maskinen var en sånn liten, nusselig en som feier fortau og sykkelstier. Hodet mitt var fullt av alt jeg skulle huske, tenke på og ordne opp i, og plutselig slo det meg at det hadde vært deilig å være feiebilsjåfør for en liten periode. Tenk å kunne sitte for seg selv, gjerne med radioen på full guffe, og ha nok tid til refleksjon og få bekymringer. Det kan være jeg undervurderer feiebilsjåførers bekymringsnivå, men jeg ville bli forbauset om det slo mitt. Som "delt" arbeider, halvt i vidergående skole og halvt som pedagogisk veileder, og som mor til en gutt med aspergers syndrom, er det nok av ting å tenke på og bekymre seg over. Tenk om jeg kunne hatt en dag i uka hvor jeg kjørte feiebil.... Men, nå har det seg nok slik at jeg oppsøker ansvar og potensielle bekymringsområder, så det spørs om jeg ikke hadde engasjert meg i feiebilsjåføreres rettigheter etter kort tid bak rattet...

Da var jeg i gang!

Etter å ha "fusket" litt med blogging på It's lerning, er jeg nå ute i den store veven